Programmering

Jeg elsker å løse oppgaver. Det gir meg mestringsfølelse og skaperglede. Når du må sette deg inn i en problemstilling og så eksponere det du har forstått (og misforstått) gjennom den koden du skriver, så lærer du fort.

… men det er ikke alltid effektiv bruk av tid.

Jeg har min egen modell som hjelper meg til å forstå viktige sammenhenger og effektivisere skapergleden min.

Du validerer vel json fra rest-kallene dine før du slipper dem løs i den nydelige typesikre domenemodellen din? Kanskje du ikke gjør det, eller bare delvis, fordi det er skikkelig tungvint?

I denne bloggposten ser vi på hvordan biblioteket Zod kan hjelpe deg over kneika, slik at du virkelig kan begynne å stole på typene dine.

For mange norske datasystemer virker det som helligdager og høytidsdager kommer som en overraskelse. Hvor vanskelig kan det egentlig være å lage et system som ikke setter betalingsfrist på en dag hvor bankene er stengt? Eller venter med å sende purring på tilbakelevering av ting til en dag man faktisk har åpent? Vi dykker ned i matte fra 1800-tallet og lurer på hvorfor dette ikke er implementert i alle norske datasystem…

Du har endelig kommet i gang med Rust, og du har fått tak på hvordan Borrow Checker fungerer. Nå kan du virkelig sette i gang å kode! Men hva er det som møter deg? En ny kompilatorfeil som sier:

'x' does not live long enough

Det du nå har stiftet bekjentskap med er Rust Lifetimes, så da passer det fint at det er nettopp det vi skal se nærmere på i denne bloggposten.

Det har den siste tiden blitt svært tydelig at AI har kommet langt på tekstlig dialog. Men det er snart jul, og ikke tiden for eksistensielle spørsmål. Nå er det tid for kos. Nærmere bestemt å produsere latterlig svada med Markov-kjeder.

Rust er det mest populære programmeringsspråket i følge Stack Overflow, men hva er det som er så spesielt med det? Det som først fikk min oppmerksomhet var hvordan man håndterer minne.

Tiden flyr. Hvilke erfaringer har jeg egentlig gjort meg gjennom alle disse årene?

Statiske typesystemer er åpenbart bra greier. Ikke bare får man uttrykt intensjon og form på dataene veldig eksplisitt, men det muliggjør også masse deilig editor-støtte som auto completion og refaktorering. Likevel er det Clojure – et særdeles dynamisk språk – som er min favoritt. Jeg har tenkt litt i det siste … Hvorfor savner jeg ikke statiske typer?